Starten på eventyret.

I april 2010 la jeg ut på mitt livs største reise. Jeg hadde levd enkelt og spart opp penger i et halvt år. Når avreisedagen kom gjorde det ingen ting at jeg hadde bestillt den billigste flyløsningen; Buss til Oslo, fire mellomlandinger + venting og tilsammen ca 45 timer i fly.

Dette var første gang jeg reiste alene. Det var noe jeg helt bevisst hadde valgt å gjøre. Jeg ville at denne opplevelsen skulle være stor. At jeg skulle være hundre prosent til stede. Og ikke minst for å være selvstendig.

Forberedelsene til turen var så som så. Jeg hadde trent mye og var i hvertfall klar for å slite fysisk, men både pakking og organisering av papirer kunne jeg kanskje jobbet litt mer med. Fremme i Nepal sto jeg nemmlig uten visum, uten bilde til visum, et kort som ikke fungerte og en reiseforsikring som ikke dekte lengere enn 3500 moh. (Det er ikke lange biten fra der vi starter turen..)

Og det er her noe av det mest utrolige jeg noen gang har opplevd skjedde. jeg sto inne på flyplassen i Kathmandu og prøvde å forklare bevepnede vakter at jeg ikke hadde bilde, penger til visum eller telefon som fungerte. Til slutt var det en som forsto og han ga meg tillatelse til å gå utenfor å finne en minibank. Ingen minibank ville ta kortet mitt som hadde fått en knekk uka før. Nå ble jeg passe desperat. Jeg måtte finne et kart og prøve å gå til den norske ambassaden var det første jeg tenkte. Men så langt kom jeg ikke. En av de tusenvis av taxi sjåførene som maste utenfor flyplassen hadde fullgt etter meg og nå sto han og så på meg og skjønte helt tydelig at noe var galt. «Do you need a taxi?» Jeg svarte at jeg ikke hadde penger. Og begynnte å gå tilbake til vaktene inne som hadde tatt passet mitt som forsikring. Men taxisjåføren ga seg ikke. Han løp etter meg og fortsatte å spørre om alt. Jeg måtte flau innrømme hva som hadde skjedd. Han spurte om jeg hadde nr til hotellet, så kunne han snakke med dem og forklare. Heldigvis fant jeg det frem, vi ringte guiden min på hotellet. Robin, som taxi mannen heter, ga meg 500 rupies og sa at jeg måtte skynte meg tilbake inn og ordne opp så skulle vi kjøre til hotellet. jeg hadde ikke mye annet valg og dette virket uansett som en ærlig fyr så jeg gikk inn, ordnet visum og hentet pass og bagasje. Robin kjørte meg til hotellet der guiden min møtte oss. Han bare lo av det hele og kalte meg crazy girl resten av turen.

Robin kommer jeg aldri til å glemme! Heller ikke guiden min som la ut for mat og vann under hele turen siden kortet mitt ikke fungerte. Jeg overførte penger til han med en gang men det tar et par uker før sånne trensjaksjoner går i gang så han la ut for meg i godtro på at det ville ordne seg etter jeg hadde reist hjem igjen. Det er helt utrolig at det finnes så fantastiske mennesker, og jeg tør ikke tenkte på hva som kunne skjedd om jeg ikke hadde møtt på de rette personene.

 

 

 

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Usortert. Bokmerk permalenken.

Ka du si?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s