«The steps to heaven»

Jeg hadde bestillt Himalayaturen gjennom gadventures.com og selv om jeg reiste alene møtte jeg en gruppe jeg skulle gå sammen med når jeg kom frem til Kathmandu. Det var bare engelsktalende folk og i veldig varierende fysisk form.

Vi tok fly fra Kathmandu til Lukla ca 2500 moh. Vi gikk videre til Phakding, ikke så lang tur den første dagen. På turen dit så vi mye dyr og planter som var veldig spesielle. Jeg var sliten etter alt som hadde hendt dagene før med reising og komplikasjoner og klarte å peke på noe jeg trodde var en geit og si så alle på gruppa kunne høre «oh what a big goat!» Det var en yak-kalv.. Dagen gikk fort og vi fikk kjenne litt på hvordan det er å gå i tynn luft opp bratte stier.

Dag 2 var en lang og hard dag. 8 timer, 1000 m bratt oppover. Men det var en helt nydelig tur. Vi gikk gjennom store rodedendron plantasjer og høye hengebroer. Fantastisk utsikt og majestetisk natur. Vi kom frem til Namche som er en ganske stor fjellandsby. Her ble vi to netter og aklimatiserte. Nå hadde vi allerede steget opp til over 3000 moh og flere begynnte å merke det på kroppen. Det var for meg verst på natten. Plutselig våkner man og hiver etter pusten, men du får ikke nok oksygen til at det er nok å bare trekke godt inn igjen. Så da er det bare å roe seg ned og trekke inn litt og litt luft av gangen.

Vi gikk et par dager til gjennom Tengboche og Dingboche hvor vi stoppet for å aklimatisere igjen. Disse to dagene var kanskje de tyngste. Jeg hadde et godt tempo og gikk stort sett fremst i gruppa med min venn, assistentguiden Bors. Vi hadde jevnt over et høyere tempo og det er ikke å skryte når jeg sier at jeg var i bedre form enn de fleste på gruppa. Vi var ca 16 personer som gikk i lag. Gjennomsnittet var folk som ikke trente regelmessig. Det tok på å hele tiden måtte vente, på samme tid som det sikkert er slitsomt å være en av dem som alltid hang etter. Men det var alltid god stemmning på kveldene, og gruppa var en god sammensetning av raringer.

Under aklimatiseringen i Dingboche gikk vi på topptur, her var vi over 4000 moh og for flere ble det for tungt. Nede på tea-house’et der vi overnattet var det tydelig at flere slet. Spesiellt ei fra Canada. Hun hadde sovnet flere ganger stående eller mens hun spiste de siste dagene. Nå lå hun på rommet og kastet opp og var helt fjern. Hun begynnte å hallusinere, og ropte ting som «all men are pigs» eller «I’m going to make it all the way to the top». Etter en stund prøvde vi å få henne opp å gå, hun krasjet i veggene og fortsatte å kaste opp. Hun hadde fått høydesyke og måtte ha hjelp. Det ble ringt etter hellikopter men siden hun ikke klarte å finne frem forsikringspapirene er reglene klare på at det ikke blir gjort. Vi hadde med oss sherpaer. Fire av dem tok dama på ryggen pakket tingene hennes og begynte å småløpe mot nærmeste sykestue 1000 høydemeter nedover fjellet igjen. Hun måtte ligge i trykkpose i et døgn. Det er lett å bli dehydrert på sånne turer og hun måtte få opp veskenivået i kroppen.

En dag etter fikk vi høre at det gikk bra med henne og det ikke ble noen varige skader. Hun hadde hatt et oksygennivå på 50 %! Det er ikke å anbefale å fortsette hvis det er under 70%..

Resten av gruppa gikk videre som planlagt til Lobuche. Dette er overnattingsstedet før Everest BaseCamp. Denne natta fikk jeg ikke sove. For det første var jeg dehydrert og for det andre var jeg helt i himmeln for turen vi skulle gå dagen etter.

Morgen kom og  jeg var helt i hundre samtidig som jeg var helt utslitt. Her var det noen som ble igjen og valgte å ikke gå til BaseCampen. Jeg gadd ikke engang å kjenne etter om hva kroppen ville, jeg skulle dit! Det var ingen fantastisk turdag. Jeg hadde vondt og det ble for slitsomt å holde med den fremste troppen. Vi gikk og gikk over isbreer og steinete terreng. Her stikker det utrolige fjelltopper opp i alle retninger. Det er helt fantastisk nydelig. Etterhvert som vi nærmet opp BaseCamp var det flere forran på gruppa som begynnte å stoppe opp og snart hadde jeg tatt dem igjen. Jeg skjønte ikke hva som hadde skjedd, før ene fyren ser på meg og smiler «You’ve been pushing us all the way up the mountain, you shuld go first!» Og det gjorde jeg.

Så der sto jeg med tårer i øynene. Jeg hadde nådd målet! Det øyeblikket er brent inn i minnet for alltid. Helt ubeskrivelig.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Usortert. Bokmerk permalenken.

Ka du si?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s